Beste bøker 2016
Bäst Svenska Ljudböcker
➡ ♥♥♥ Link: Bra bøker for jenter
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Krista1999
Arild Rein undersøker om sangene vi synger—sangene han skriver—kan være limet som binder oss sammen? Personligheten hennes er ikke sprudlende, hun leverer ingen kjappe replikker eller ord til ettertanke, hun gir lite til omgivelsene, men er heller ikke en krevende energivampyr.
Ole B Nordfjell: Hva er forskjellen på jenter og gutter? En engel og en demon er ikke det.
Beste bøker 2016 - Gjøre det tillatt for jenter å være helt fascinert av motorer og biler og traktorer i en periode, akkurat som gutter gjør det, og vice-versa. Faren hans viser seg å være Poseidon, havguden.
Jeg hadde satt pris på om vi kunne utvekslet følelser og erfaringer. Jeg er en kvinne på 37 år som akkurat har fått diagnosen. Lenge, helt siden ungdomsskolealder, har jeg tenkt at det var noe som ikke stemte med meg. Etter hvert slo jeg meg bare til ro med at jeg rett og slett måtte være dum, og lærte meg på et vis å godta og leve med det. Fælt å tenke på nå i ettertid. For å gjøre en lang historie kort, så har aldri denne tanken sluppet taket, så for noen år siden bestemte jeg meg for å komme til bunns i dette. Derfor har jeg vært til utredning, og fikk mistanken bekreftet denne uken. Siden det ikke er mange dagene siden, så har det ikke helt sunket inn. Følelsene mine er, for å si det mildt, ganske kaotiske nå. Først og fremst er jeg ubeskrivelig lettet og glad for at jeg har fått bekreftet mistanken min. Det har vært forferdelig frustrerende og slitsomt! Samtidig er jeg litt bitter for at dette ikke ble avdekket mens jeg gikk på skolen, for det har ødelagt mye for meg helt fram til jeg var ferdig med mange års studier. Men å være bitter kommer man ingen vei med, så det orker jeg ikke bruke tid og energi på. Jeg vet det blir flere møter og sannsynligvis medisinering. Det føles som om det er nå livet endelig kan normalisere seg litt for meg og bli bra, og det er en tanke som ikke kan beskrives med ord. Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9 Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9 Hei! Forstår at det føles som en kaotisk tid, men det er det vel gjerne også.. Jeg er i dag 22 år, og fikk diagnosen på ungdomskolen en gang. Det var først noen år senere, da min far og bror fikk diagnosen, at de fant ut at de ville ha meg til utredning. På mange måter var diagnosen en lettelse. Jeg fant endelig svar på hvorfor det alltid hadde vært så kaotisk rundt meg bestandig. Hvorfor jeg følte meg litt ulik andre rett og slett. Så jeg hadde store forhåpninger til medisineringen, spesielt når jeg så resultatene på min bror. Etter å ha prøvd ut 3 ulike medikamenter ga jeg rett og slett opp... Det hele ble en sur skuffelse.. Problemet er ikke at jeg ikke er flink, eller har følt meg dum, heller motsatt, jeg er utrolig smart, kreativ og løsnings orientert, jeg klarer bare ikke å få noe gjort. Jeg er den typen som kan åpne en bok, lese ett par timer på ulike sammendrag, deretter dra på eksamen å få en ok karakter. Jeg går ikke ut med noen topp karakter, men en 4 eller C. Problemet er at jeg kommer sjeldent så langt at jeg klarer å åpne boken, og skulle jeg på en fantastisk måte klare den delen, så blir jeg sjeldent sittende lengre enn 20 min. Jeg måtte gå noen runder med megselv, å ordne opp i livet mitt. Jeg skaffet meg en almanakk som jeg bestandig har med meg, for å aldri aldri aldri glemme avtaler igjen.. Jeg lager planer og planlegger hele tiden. Og i tillegg bruker jeg mange tusen kroner i løpet av året og mnd på kiropraktor og fysio fordi jeg blir så stresset av alt, og derfor har jeg mange plager. Vanskeligst av alt, føler jeg meg ofte alene, og ensom.. På mange måter har jeg måttet akseptere min hverdag slik den er i dag. Jeg prøver å sette meg mål, og jobber for å nå dem. Jeg har akseptert at jeg aldri kan bli 100 % slik som menneskene jeg omgis med. Lykke til med prosessen videre, jeg håper resultatet blir mer enn du håper :- Hei Barista! Takk for at du svarte! Mens jeg leste innlegget ditt nå, tok jeg meg faktisk i flere ganger å ikke få med meg hva du hadde skrevet , og har måttet lese det samme om og om igjen, men i stedet for å bli forbannet på meg selv, så må jeg jo bare le litt av det. Har bestemt meg for at jeg må bruke litt galgenhumor oppi dette. Kjenner meg veldig godt igjen i at du følte deg ulik alle andre. For mitt vedkommende blir det iallfall alltid til at det er noe negativt. Er det slik for deg også? Det med å ikke få noe gjort kjenner jeg meg også igjen i. Man går på med friskt mot og all verdens motivasjon, men det tar ikke lange tiden før man ikke gidder mer. Begynner derfor på noe nytt, men det ender jo på akkurat samme måte, derfor er man jo like langt. Så den gleden man kunne ha hatt ved å ha fullført forskjellige prosjekter, blir i stedet deprimerende fordi man innerst inne blir skuffet over seg selv gang på gang. Det har iallfall vært slik for meg, håper den følelsen kan utebli nå som jeg vet årsaken. Er det slik at hvis du har mye du skulle gjort, så vet du rett og slett ikke hvor du skal starte? Slik er det fra jeg står opp til jeg går og legger meg. Trist å lese at ingen medisiner har hjulpet på deg. Iallfall for min del er jeg glad nå for at jeg har fått svar på alle problemene mine, for da ser jeg lyset i tunnellen i form av medisinering og terapi med påfølgende bedre og lettere liv. Var det slik du også tenkte? Jeg orker ikke engang tenke tanken på at det ikke vil virke for meg... Fram til den tid vil jeg iallfall leve i håpet. Vi er også like på å rydde opp etter oss selv og uferdige oppgaver... Jeg synes du har ordlagt deg veldig fint i innlegget ditt. Du er veldig flink til å sette ord på følelsene dine. For meg er det imponerende i seg selv. Jeg glemmer ofte underveis hva jeg skal skrive, hvilke ord jeg skal bruke o. Mange og gode ønsker for fremtiden til deg! Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9 Jeg håper det ikke gjør noe om jeg deler min historie. Etter og lest deres historier, ligner det akkuratt det live jeg har lever.. Jeg har bestandig lurt på hvorfor jeg er så mye annerledes enn alle andre, dum og klønete og sliter med og komme i gang med ting. Jeg er bombesikker på at jeg har det.. Min mor har fortalt om min oppvekst, der jeg var veldig aktiv og veldig hyper.. Jeg var både høyt og lavt.. Resten av årene på skolen ble jeg bare mere og mere utstøtt av de andre jentene i klassen, det er her jeg bynte og føle meg veldig annerledes Klarte aldri og sitte meg ned med lekser heller. Jeg klarte ikke og bli kjent med noen i den nye klassen og heller ikke konsentrere meg om faget. Gikk forresten Helse og Sosial Min mor prøvde og få meg til legen under første året på vgs, og kom bare halveis i utredningen før jeg sa at jeg ikke ville være med på dette lengre.. Dum som jeg var :S Jeg følte meg bare mere dum av og dra til legen med mor. Jeg strøk i helse og sosial og bynte på vg2 Helse service og deretter vg3 allmennfaglig påbyggning der jeg droppet ut.. Jeg bynte jobbe etter dette og slet med forsovning og feil avlesning av vaktlista så har heller aldri klart og holde på en jobb... Jeg bynte og ta opp alle fagene jeg hadde strøket i og kom heller ikke særlig langt.. Jeg klarte bare ikke og lese og gjøre leksene uansett hvor mye jeg ville det.. Jeg hadde bestandig en plan hvordan jeg skulle gjøre leksene mine, men det var bare ikke nok tid til og gjøre alt på.. Jeg sitter den dag i dag uten jobb og utdannelse i en alder av 22 år.. Jeg er ganske arg på meg selv siden jegnektet og være med mamma til legen.. Jeg føler egentlig at ting bynner og bli verre.. Jeg klare ikke og lage min egen rutine, veldig rastløs når jeg skal legge meg, rastløse ben. Huff det er så mye.. Etter og lest deres historier, ligner det akkuratt det live jeg har lever.. Jeg har bestandig lurt på hvorfor jeg er så mye annerledes enn alle andre, dum og klønete og sliter med og komme i gang med ting. Jeg er bombesikker på at jeg har det.. Min mor har fortalt om min oppvekst, der jeg var veldig aktiv og veldig hyper.. Jeg var både høyt og lavt.. Resten av årene på skolen ble jeg bare mere og mere utstøtt av de andre jentene i klassen, det er her jeg bynte og føle meg veldig annerledes Klarte aldri og sitte meg ned med lekser heller. Jeg klarte ikke og bli kjent med noen i den nye klassen og heller ikke konsentrere meg om faget. Gikk forresten Helse og Sosial Min mor prøvde og få meg til legen under første året på vgs, og kom bare halveis i utredningen før jeg sa at jeg ikke ville være med på dette lengre.. Dum som jeg var :S Jeg følte meg bare mere dum av og dra til legen med mor. Jeg strøk i helse og sosial og bynte på vg2 Helse service og deretter vg3 allmennfaglig påbyggning der jeg droppet ut.. Jeg bynte jobbe etter dette og slet med forsovning og feil avlesning av vaktlista så har heller aldri klart og holde på en jobb... Jeg bynte og ta opp alle fagene jeg hadde strøket i og kom heller ikke særlig langt.. Jeg klarte bare ikke og lese og gjøre leksene uansett hvor mye jeg ville det.. Jeg hadde bestandig en plan hvordan jeg skulle gjøre leksene mine, men det var bare ikke nok tid til og gjøre alt på.. Jeg sitter den dag i dag uten jobb og utdannelse i en alder av 22 år.. Jeg er ganske arg på meg selv siden jegnektet og være med mamma til legen.. Jeg føler egentlig at ting bynner og bli verre.. Jeg klare ikke og lage min egen rutine, veldig rastløs når jeg skal legge meg, rastløse ben. Huff det er så mye.. Er det meg det er noe galt med? Bruker Ritalin og kunne ikke hatt det bedre. Men er også skikkelig trøtt, å orker ikke og skrive masse nå. Kunne du fortalt litt om hvordan livet ditt har blitt bedre etter du begynte med Ritalin? Jeg skal begynne med medisinering jeg også, og håper selvsagt at det får god virkning. Ser nesten for meg at livskvaliteten vil stige betraktelig. Bare om å gjøre å ikke ha for høye forventninger, for da er jo fallhøyden stor... Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9 Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9 Et lite spørsmål. Hun roter med avtaler, tid og husker aldri viktige beskjeder etc. Det som er litt rart er at jeg sier at hun vil få det lettere om hun begynte å bruke klokke, har til og med kjøpt en til henne. Likevel vil hun ikke bruke klokke. Jeg har også foreslått notatbok, men for døve ører. Nå snakker jeg for meg selv varierer sikkert veldig fra person til person , men jeg har vansker for å konsentrere meg og er veldig impulsiv. Med andre ord jeg liker ikke å planlegge så mye og lever heller i nuet. Men jeg prøver jo å opprettholde avtaler etter beste evne. Dessuten pleier jeg ofte å gjøre ting før jeg tenker meg igjennom hva konsekvensene av det er. Anonym poster: e14554c8121bad670311a6c189c1e5f0 Hei Crazy! Klart det er greit at du også deler din historie! Først må jeg bare si at jeg fikk forferdelig vondt av deg da jeg leste innlegget ditt. Det har sannelig ødelagt mye for deg. Det du skriver om å føle at du er så annerledes enn alle andre er nøyaktig det som er kjernen i det hele, føler jeg. Det blir et slags sammenligningsgrunnlag; er mer klønete enn andre, dummere? Ut i fra det du forteller, skjønner jeg godt at du er bombesikker på at du har diagnosen. Jeg var også det og det var en tanke som aldri slapp. Derfor måtte jeg til bunns i dette, og da jeg fikk det bekreftet var det en enorm lettelse! Hvis du også får bekreftet mistanken din, så kan jeg love deg at det blir en følelse av en annen verden! Det er godt å ha en slags unnskyldning for seg selv for at man faktisk ikke kan noe for mye av det som er plagsomt. Tenker alltid på Albert Åberg når jeg tar meg selv i det der. Dette, samt rutiner og rastløshet som du nevner , er bare noe av det som gjør alt så frustrerende... Hvordan går det med sovingen? Har du problemer med å sovne? Greier jo ikke å slappe av og sove da, vel! Derfor har jeg i mange, mange år nå gått på forskjellige former for piller for å i det hele tatt ha sjansen til å få sove. Hvis ikke hadde jeg gått rundt som en zombie, noe jeg forøvrig har gjort i perioder hvor jeg har hatt lyst til å prøve å sove uten piller. Sier seg selv at det ikke går i lengden. Det du forteller om skolegangen og arbeidslivet er jo rett og slett bare tragisk. Jeg får inntrykk av at du virkelig har lagt ned mye tid og energi for å prestere på skolen, og det er jo nettopp derfor dette er så forferdelig frustrerende. Jeg ble forbannet på meg selv også, jeg, fordi jeg var så ufattelig dum i forhold til alle de andre. Selv om jeg gjerne hadde lagt ned mye mer tid på skolearbeidet. Var det også slik at hvis du hadde mye å gjøre, så visste du ikke helt hvor du skulle begynne, så du gjorde litt her og litt der? Slik er det forøvrig i fritiden også for min del. Da jeg gikk på barneskolen var jeg veldig glad i å lese, så jeg lånte ofte bøker på biblioteket. Kom gjerne hjem med mellom 15 og 20 bøker. Leste aldri ferdig én bok før jeg begynte på den neste, men leste litt her og litt der i de forskjellige bøkene. Utenforstående skjønte ikke hvordan jeg klarte å få med meg helheten i handlingen, men det var ikke noe problem, det. Og når jeg tenker meg om, så er det fortsatt slik i dag også. Jeg har mange bøker rundt om kring som jeg har lest litt i. Men i dag har jeg problemer med å ta opp tråden igjen fra de forskjellige bøkene. Sikkert et unødvendig spørsmål, men likevel: hvordan følte du da ble stadig mer utstøtt av de andre jentene på skolen? Forsto du at de ikke orket være med deg, slik at du på ett eller annet vis taklet det greit? Eller ble du helt knust? Uansett, så er det rett og slett forferdelig trist. Lett for meg å si, men synes ikke du skal være arg på deg selv for at du ikke fullførte utredningen den gangen. Kanskje det var en mening med det? Kanskje du egentlig ikke var helt klar? På de årene som har gått siden, så har du rukket å tenke mer over livet og hverdagen din, og slik jeg ser det, så står du bedre rustet til å svare på de spørsmålene du får på utredningen. Prater du mye med moren din om dette? Jeg skulle gjerne skrevet så mye mer, men synes dette i grunn har blitt langt nok. Har du klart å henge med helt hit uten problemer? Det hadde ikke jeg klart. Jeg mister fokus hele tiden. Vi kan jo holde kontakten i denne tråden, kan vi ikke? Håper virkelig at du slipper vente lenge på brevet fra legen! Bare det å komme i gang med utredningen er i seg selv en god følelse. Jeg ønsker deg masse lykke til i både hverdagen og med utredningen. Sliter med å komme i gang med ting, og alt er så kjeedeeliiig og tiltak. Fra jeg var ganske liten har jeg vært ganske kalkulerende skal, skal ikke? Det var som fysisk tortur å bare gå og gå i det uendelige uten mål og mening. Når jeg feks går til fots gruer jeg meg for å gå, selv om det bare er en liten tur på to minutter, i og med at det kommer tankestrømmer, at jeg ikke får sinnsro, liksom. Det sosiale er et annet kapittel. Anonym poster: c1b9b4c3d810b966ef555637c64e8006 Selvfølgelig kan du det! Har skjønt i ettertid at den overskriften var litt dum, men får jo ikke endret det tror jeg. Derfor kjempefint at du tok deg en tur innom her likevel! Spent på å høre dine erfaringer. Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9 Hehe, bare tulla med deg Skal se om jeg kan skrive når jeg har tid og klarer å sette meg ned Anonym poster: e14554c8121bad670311a6c189c1e5f0 Dette er jo som å lese om seg selv dette jo! Så godt å lese om at man ikke er alene.. Kan bekrefte alt fra lite venner, tanker som flyr, er blitt veldig sliten og får ikke sove så godt lenger. Det er blitt trodd at jeg har hat depresjon, angst og uro. Håper å få svar løpet av uka om det blir utredning på meg, og hvor lenge jeg må vente. Psykologen min ble overrasket når jeg spurte om vi kunne teste. Hun hadde desverre tatt det som en selvfølge at det hadde blitt gjort. Så da sitter jeg her, venter, ikke sover, sliten og med en masse tanker som aldri tar slutt. Er så heldig å ha fått meg en forloved som er helt fantastisk. To hunder som fungerer bra, temaet hund er det eneste som har vært med meg hele veien. Har mange hundebøker jeg skulle ha lest, men kommer ikke langt i noen av dem. Men er flink til å lese kiosk romaner Er så kresen på dem også så ikke mange jeg har fått lest der heller. Jeg har ikke fått diagnosen, men psykiateren tok tester som tydet på at jeg har konsentrasjonsproblemer. På grunn av manglende dokumentasjon fra skolen og at jeg ikke ønsket å prøve ut medisiner har man ikke gått videre på det, og jeg går ikke lenger til psykiatrisk. Omtrent alle symptomene passet med meg, sjenert ikke spesielt hyper , oversensitiv til lyder, konsentrasjonsproblemene ikke minst. Jeg har kommet meg gjennom flere år med studier dog med lavt snitt, og flere konter , men sliter med å finne meg fast jobb. Har gått opp et lys for meg... Har tenkt på dette mye de siste dagene, og jeg blir mer sikker når jeg leser innleggene over. Tror dere jeg er helt på viddene her, eller? Dette ble kommentert på skolen, og i voksen alder har jeg jo observert det selv. Jeg kommer fra et hjem med godt voksne foreldre - som begge var ekstremt skoleflinke da de vokste opp, og har henholdsvis doktorgrad og to mastergrader. Jeg fikk altså veldig god skoleoppfølging hjemme og tror kanskje at hvis jeg hadde klart å konsentrere meg litt mer også kunne vært ganske så skarp.. Jeg fikk også to venninner, like beskjedne som meg- og kaoset inni meg ble ikke fanget opp... Jeg ble sett på som vimsete, og klarte ikke konsentrere meg lenge nok om fritidsaktiviteter til at jeg ble god i noe. Var innom altmuligrart, men det varte aldri lenge... Men etter at jeg flyttet hjemmefra raste det ordentlig... Jeg hadde også spiseforstyrrelse disse årene- som en konsekvens av alt kaoset inni meg.... Klarte ikke studiesituasjonen, og etter første mislykkede studium var det selvmordsforsøk, og påfølgende psykiatrisk behandling. De konkluderte med en personlighetsforstyrrelse, men jeg har aldri fått tak i hva den skulle bety, og egentlig aldri kjent meg igjen... På forholdsfronten gikk jeg fort lei,var utro, generelt.. Jeg har klart å holde på jobben, men opplever stadig at jeg særlig i stressede situasjoner blir ukonsentrert, lar vanskelige oppgaver bli liggende for lenge, begynner på altfor mye samtidig, og sliter med å fullføre skikkelig... Har heldigvis flotte kolleger, og Jeg bruker mye tid på å organisere meg selv og huset vårt hjemme... Mye mer enn andre har jeg forstått. Møtte han som har blitt mannen min for omtrent fem år siden. Han har også hatt endel issues, og det var kanskje derfor vi fant hverandre og fungerer fint sammen. Jeg har likevel flere ganger vurdert å gjøre det slutt, og jeg lar meg lett avlede til å flørte med andre. Er redd for å skulle være utro. Har heldigvis noen gode venninner, men i høst har jeg ikke hatt overskudd til å ta vare på dem.. Bruker i vanskelige perioder mye energi når jeg er sammen med andre, og ønsker da egentlig etter endt arbeidsdag å slappe av...